Bio

Skjermbilde 2016-06-19 kl. 17.51.08

Jeg har alltid elsket å bli fortalt historier for. Da jeg var liten pleide faren min å skrive spennende noveller som han leste for meg på kvelden. Men han skrev ikke historiene ferdig. Han leste ut, så spurte han meg om hva jeg syntes skulle skje videre. Deretter diskuterte vi alternativer før jeg måtte legge meg. Kvelden etter ble det ny runde med høytlesning, og denne gangen en fullstendig historie med min slutt. Jeg koser meg like mye med en bok som jeg gjør ved å høre på folk som er flinke til å fortelle. Som lever seg inn i historien. Som skifter tempo og toneleie, som bruker armer og hender. Hadde noen fortalt den 25 år gamle Jan-Erik at: «Om noen år har du skrevet fem bøker om en fiktiv politimann som heter Anton Brekke», så ville jeg antakelig bare ledd av det. Det ville nok samtlige av lærerne jeg har hatt gjennom årene gjort og. Jeg hadde aldri tenkt tanken å bli forfatter. Det var ikke i nærheten av noe jeg drømte om. Det bare ble sånn. Som alt annet i livet.

Jeg vokste opp med tre søsken på Gressvik utenfor Fredrikstad. Som liten gutt var planen min – lik de fleste andre gutter på seks år – å bli politi. Under et besøk hos legen, ble jeg spurt av doktoren om hva jeg hadde lyst til å bli når jeg ble stor.

«Skal bli politi,» svarte jeg.
På grunn av en medfødt skade i ryggraden fungerer ikke beina mine, og jeg må derfor bruke rullestol. Jeg husker ennå at legen la hodet på skakke og så lenge på meg før han sa:
«Men hva gjør du om tyven løper opp en trapp?»
Doktor Nilsson var ikke dum, så han bestemte seg for å gi meg en realitycheck først som sist. Det ville ikke komme noe godt ut av å gi den rappkjefta rødhåra guttungen som satt foran ham falske forhåpninger. Og jeg hadde ikke noe godt svar på det, for den tanken hadde faktisk aldri slått meg. Rullestolen har alltid vært der, og vil etter all sannsynlighet alltid være der. Men den har aldri vært et hinder for meg. Vel, med unntak av da vi hadde gym på barneskolen. Jeg ble alltid valgt sist da vi skulle spille fotball.

Som 12-åring klarte jeg å brekke beinet to ganger i løpet av et halvt år. Den ene gangen hoppet jeg ut av rullestolen i stua hjemme og traff en diger leketrailer som tilhørte brødrene mine. Lårbenet knakk tvers av og lagde en diger bul i huden. Det gjorde ekstremt vondt. Noen måneder senere var bruddet grodd, og jeg la utfor en gressbakke som var på størrelse med min egen selvtillit den gangen. Det måtte gå gærent. Det blir sagt at man ikke kan brekke noe to ganger på samme sted. Vel, det er ikke helt riktig. Nytt lårbensbrudd. Nøyaktig på samme sted. Denne gangen var bruddet såpass stygt at det resulterte i at jeg måtte ligge «i strekk» på sykehuset i åtte uker. Det betyr at jeg var sengeliggende i to måneder. Et mareritt for en hyperaktiv 12-åring. Men jeg var en sjarmør allerede den gangen (heh), så jeg tror at til dags dato finnes det ingen som har vært innom barneavdelingen på gamle sykehuset i Fredrikstad som har blitt skjemt bort like mye. Det tok ikke mange dagene før jeg hadde blitt såpass kompis med sykepleierne at jeg fikk velge hva jeg ville ha til middag hver eneste dag. De bare ringte opp bestillingen til kjøkkenet. Mens de andre spiste kjip mat som sykehuspoteter og fiskeboller, lå jeg og mesket meg med kyllinglår, påmmfri og plenty med dressing.

Når man ligger lenge på sykehus, så lærer man seg rutinene rimelig kjapt. Det var sykepleierne på dagvakten som serverte middagen. Da ettermiddagsvaktene dukket opp like etterpå, dro jeg i snora som hang over sengen som sendte et signal til vaktrommet om at noen måtte gå inn til meg. Foran meg hadde jeg en tom tallerken. Jeg takket pent for maten.
«Men jeg fikk ikke dessert,» sa jeg og så skuffet ut.
«Åh, men det skal vi fikse, Jan-Erik!»
Jeg fikk alltid dessert. Men jeg gjemte emballasjen i skapet på nattbordet, og fikk venner som kom på besøk til å kvitte seg med bevisene. På denne måten fikk jeg dessert to ganger. Åtte sengeliggende uker på sykehus er forferdelig. Som i alle andre situasjoner handler det om å gjøre det beste ut av den, og for meg var det å spise god mat – og få dobbel dessert.
Jeg kom meg gjennom de kjedelige, men akk så kaloririke dagene, og ble til slutt skrevet ut. Ungdomsskolen ventet, og etter å ha tilbrakt lang tid på sykehus hadde jeg fått en ny drøm. Og dette var virkelig noe jeg hadde lyst til: Å bli lege.
Men det blir man ikke med en toer i matte. Selv ikke Trond Gitlestad greier å trylle. Han var nok den beste læreren jeg hadde gjennom alle årene på skolen. Like rettferdig som han var streng – og grei. Jeg husker jeg hadde med meg en batanga (triksekniv) på skolen en gang for å vise frem for klassekompisene hvor flink jeg var. Gitlestad var ikke like imponert som de andre guttene, og kastet kniven ut av vinduet fra tredje etasje og ødela den. Dette var i 1997. Om det hadde skjedd i dag ville nok triksingen min ført til en væpnet politiaksjon.

Jeg gjorde det ikke bra på skolen. Det ble for det meste karakterene to og tre. Tre pluss de gangene lærerne var rause. Likevel elsket jeg skolen – på grunn av det sosiale. Gressvikgjengen var sammensveiset, og vi var en diger gjeng som hang sammen på fritiden som på skolen. Men i stedet for å faktisk følge med og virkelig gjøre en innsats, var jeg mer opptatt av å være apekatt og heller le av de flinke elevene. Gjett om jeg angrer. Dette fortsatte over i videregående skole. Den gangen var det ikke «media og kommunikasjon» og lignende. Det var et litt mindre tilbud, og det eneste jeg følte jeg kunne velge, som i beste fall kunne gi meg en jobb som innebar det å sitte ved en pc, var svakstrøm. Det er mye matematikk på grunnkurs elektro. For mye. Jeg strøk i elektroteknikk. Hadde en lang prat med en av rådgiverne, og vi ble enige om at jeg skulle forsøke meg på VK1 – svakstrøm. Der holdt jeg ut i en måned før jeg sluttet.

Fra jeg var 16 til 20 år, var jeg innom litt forskjellige ting. Tok VK1 IKT på St. Olav videregående skole, webdesign på Næringsakademiet og kontor og administrasjon ved Folkeuniversitetet. Alt sammen var like kjedelig. Ikke ble det jobb av det heller. Som en siste, desperat krampetrekning tok jeg allmennfaglig påbygning på Greåker videregående skole. Jeg var blitt 22 år, og var nesten ferdig med å være klassens klovn. Litt moro ble det, men ikke i like stor grad som tidligere. Denne gangen forsøkte jeg virkelig, for jeg hadde bestemt meg for å bli lærer. Innbilte meg at jeg hadde passet godt til det – det innbiller jeg meg faktisk ennå. Da det nærmet seg slutten av skoleåret, skulle klassen opp til eksamen. Norsk skriftlig. Rett og slett skrive en stil. Det var to i klassen som fikk karakteren fem. Jeg var den ene. 22 år måtte jeg bli før jeg klarte å karre til meg en femmer. Jeg var så glad den dagen. For det hadde ikke kostet meg noen ting å skrive. Det gikk fort, og det gikk lett. Jeg kladdet ikke – det gjorde jeg aldri. Bare førte den rett inn og var en av de første som stakk – det var jeg alltid.
Det var ikke engang i tankene å skrive noe annet enn tekstmeldinger.
Siden karakteren min i matte var to, så kunne jeg ikke søke på allmennlærerutdanningen. Den gangen måtte man ha minimum tre i norsk og matte. Derfor måtte jeg ta bakveien. Studere fag for fag, og deretter avslutte med pedagogikk. Norsk, engelsk og historie var fagene jeg så for meg å undervise i. Valgte å starte med engelsk siden jeg følte meg hinsides god i det – både skriftlig og muntlig. Etter fire måneder på Høgskolen i Østfold avd. Remmen innså jeg at jeg at jeg var alt annet enn hinsides god i engelsk. Jeg var faktisk helt elendig. Phonetics og didactics. Ja, smak på de fagene der. Snork.
Som jeg hadde gjort så mange ganger tidligere, valgte jeg letteste motstands vei, og sluttet. Selvtilliten var på et absolutt bunnpunkt. Jeg kjørte på E6 hjem fra Halden og var fortvilet. Fortvilet over at jeg nærmet meg midten av 20-årene uten å ha en plan. Fortvilet over at jeg hadde et sugerør i statskassa. Fortvilet over at det var denne ubrukelige karen her som småbrødrene mine skulle se opp til. Det ble noen tøffe måneder hvor jeg forsøkte å finne ut av hva jeg skulle gjøre. Det klarte jeg ikke. I stedet hang jeg med kompiser og gjorde faenskap.

I duell med Felix Stephensen på finalebordet under Norgesmesterskapet i poker 2015. (Foto: TV 2.)

Etter hvert oppdaget jeg nettpoker og begikk kardinalfeilen: Jeg trodde at det holdt å kunne reglene for å være god i poker. Det ble en kostbar erfaring. Jeg tømte 30 000 på et Mastercard jeg hadde liggende. Da siste hånd var spilt, fikk jeg helt panikk. Måtte vinne tilbake pengene. Hvordan? Jeg tømte moren min sitt Mastercard og. Hun brukte aldri det kortet, så jeg var ganske sikker på at jeg ikke kom til å bli arveløs – for hun skulle ikke finne det ut. Jeg måtte bare betale tilbake. Og når man ikke har 30 000 kroner liggende, så er det en hinsides stor sum. Jeg bodde fortsatt hjemme, og løste det ved å forte meg til postkassa hver eneste dag for å være sikker på at det ikke kom noen brev fra banken adressert henne. Etter hvert som tiden gikk, fant jeg ut når disse regningene ble sendt ut, og satt ved postkassa da budet kom og tok imot regningen, før jeg logget meg inn på nettbanken og betalte så mye jeg kunne. Sjelden mer enn en femhundrelapp. Det tok sin tid, men jeg gjorde opp for meg. Det var en fæl og ussel ting å gjøre, og jeg får fortsatt dårlig samvittighet av å tenke på det. Og jeg har ennå ikke fortalt henne hva jeg gjorde. Men om hun leser dette her, så forstår nok verdens mest tålmodige dame hvorfor hun nå alltid får det hun ønsker seg til jul, bursdag og hvilke som helst andre dager.
Jeg var 60 000 i minus, og hadde ingenting. Ikke noe annet enn en idé til en film. Jeg var ikke spesielt glad i å skrive eller lese. Det hadde jeg aldri vært. Hva jeg derimot alltid har elsket, er film og tv-serier. Filmmanus virket morsomt, tenkte jeg, og lastet ned et program fra en nettside. Jeg satte i gang. Mest for å få tiden til å gå, siden jeg ikke kunne spille mer nettpoker. Tror jeg skrev fire–fem sider med dialog og enkle skildringer før jeg så for meg at det ville være lettere å skrive filmmanus om jeg hadde en ferdig historie å forholde meg til. For det å skrive bok og film er to helt forskjellige ting. Og det høres tungvint ut å skrive en hel bok bare for å gjøre det om til en film, men for meg var det det som virket lettest.
Jeg skrev og skrev og skrev. Etter en stund hadde jeg 100 sider. Da ble det bråstopp. Jeg hadde skrevet meg inn i et hjørne, og slet med å komme meg ut igjen. Historien handlet om tre kompiser som alle hadde det samme utgangspunktet, som lagde ufred og gjorde jævelskap sammen i mange år, før det skjedde noe som splittet dem. Den ene endte opp som et a4-menneske. Den andre ble politimann. Den tredje døde av en overdose.
Vel. Jeg kom aldri lenger enn de 100 sidene. Og godt er det.
Mens denne lange skrivesperren vedvarte, fikk jeg en idé til en ungdomskomedie. Den skulle handle om en ung mann med to interesser: Damer og seg selv. Denne fullførte jeg. For første gang hadde jeg fullført noe jeg hadde begynt på, og det føltes godt. I tillegg hadde jeg storkost meg gjennom hele prosessen. Men: Det var ikke noe forlag som ville utgi manuset mitt i bokform.
Jeg fortsatte å sende det rundt. Refusjonene falt ned i postkassa og i innboksen. Til slutt var det et lite forlag som likte det de leste, og publiserte den. Den solgte ikke mer enn 300–400 eksemplarer. For meg betydde det ingenting. Det som betydde noe, var at jeg endelig kunne si noe annet enn NAV, da jeg ble kjent med nye folk som lurte på hva jeg drev med. Den gjorde langt mer for selvtilliten enn den gjorde for lommeboka.

Foto: Pixlight.no

Jeg bestemte meg for å prøve å skrive en ny bok. Nå hadde jeg fått et bittelite møte med en knalltøff bokbransje. Jeg visste at det var vanskelig å bli synlig i markedet. Iallfall på et lite forlag som ikke hadde noe økonomiske muskler. Men det betydde fortsatt ingenting. For jeg hadde funnet ut at jeg likte å skrive. Jeg klarte å skrive. Jeg ville teste meg selv. Kom jeg til å klare å skrive en til? En litt mer ordentlig bok. Ikke komedie, men noe som er spennende?
Jeg begynte å lese Harlan Coben. Han er kanskje den aller beste plotteren i verden. Og jeg husker jeg syntes at han skrev så enkelt. Han fikk det til å se så lett ut. Vel, det var alt annet enn enkelt. Men jeg lærte masse av å lese ham.
Ideen jeg nå hadde gikk på at en vaskeekte mafioso skulle komme fra New York til lille Norge, og bittelille Fredrikstad. Jeg skrev opp karakternavn på en whiteboardtavle. Vincent Giordano – underboss i Locatelli-familien. Calogero Locatelli – overhode i Locatelli-familien. Dro en strek mellom disse to. Bobby Parvati – kaféeier og Vincents eneste virkelige venn. Strek fra Bobby og opp til Vincent. Tenkte story. Hvem var egentlig Vincent? Hva skulle han gjøre i Norge? Feite Phil – FBI-informant?
Historien vokste og vokste. Karakterene ble flere og flere. Til slutt visste jeg hvem Vincent var, og ikke minst: hva han skulle gjøre i Norge. Men noe manglet. En helt essensiell og avgjørende karakter for at historien skulle funke.
Helt i starten av gata hvor jeg vokste opp, henger gatenavnet på en husvegg: Anton Brekkes vei.
Siden jeg ikke hadde bodd på månen de siste ti årene, så hadde jeg fått med meg at det fantes en fyr som het Jo Nesbø som skrev om en politimann som het Harry Hole. Et kort navn det nesten er umulig å glemme om man har lest det. Et navn på fire stavelser. Akkurat som Anton Brekke. Der fant jeg det som manglet. Politimannen. Etterforskeren som skulle jage Vincent Giordano.
Jeg begynte å skrive samtidig som jeg stadig leste forskjellige forfatterblogger på nettet. Det jeg la merke til, var at disse etablerte forfatterne fikk drøssevis med røde streker i manuset sitt fra redaktøren sin. Noe sånt så aldri jeg da jeg skrev ungdomskomedien. Etter hvert som jeg nærmet meg slutten på historien om Anton Brekke og Vincent Giordano, forsto jeg at jeg måtte finne et annet forlag. For ungdomskomedien skrev jeg på fem uker. Denne gangen hadde jeg brukt åtte måneder. Det lå ekstremt med hardt arbeid, glede og fortvilelse bak. Manuset mitt fortjente en grundig gjennomgang av en dyktig redaktør. Jeg valgte å sende Tysteren til Juritzen forlag. En stund senere fikk jeg en e-post fra forlegger Arve Juritzen som skrev at han hadde mottatt en veldig positiv konsulentuttalelse på manuset mitt, og at redaktøren, Anne-Kristin Strøm (en dame som senere skulle bety – og fortsatt betyr – en hel masse for meg) skulle lese før de tok en beslutning. Jeg kunne forvente meg et svar til uka.
Dette her var før iPhone. Eller, det var iallfall før jeg hadde iPhone. Jeg hadde ikke e-post noe annet sted enn på pc-en. Uka kom. Uka gikk. Jeg dro nesten ikke ut av leiligheten, for jeg satt bare og ventet på e-post. Den kom ikke. I midten av påfølgende uke, sendte jeg en ny e-post til Arve Juritzen hvor jeg med sånn cirka verdens mest ydmyke setninger spurte forsiktig om de hadde fått sett noe mer på manuset. Han beklaget at det hadde tatt litt tid, men jeg skulle få et svar i løpet av uka.
Resten av uka gikk. Det kom ikke noe svar. Jeg satt hjemme og forbannet Arve Juritzen og den e-posten som aldri kom.
Mandagen etter sendte jeg en ny e-post. Nå var jeg sur: «Hei. Skal dere ha det eller ikke? Hilsen Jan-Erik Fjell».
Fikk et kjapt svar tilbake om at redaktøren hadde vært på ferie, og at et svar ville komme hvert øyeblikk. Denne gangen gjorde det det. E-posten var fra Anne-Kristin Strøm, som nå har vært redaktøren min gjennom fem bøker, og jeg leste den e-posten så mange ganger at jeg kunne den på rams. Hun åpnet med: «Det er nesten forunderlig å få noe så ferdig i hendene. For en historie! For en komposisjon! For en spenningsroman!»
Arve Juritzen trodde at jeg var en kødd som sendte ham et manus til en allerede utgitt bok for å lure en fersk forlegger. Anne-Kristin ble satt på saken for å finne ut om det var fakta. Derfor hadde det tatt så lang tid før jeg fikk en bekreftelse på at de ville utgi Tysteren. Vi avtalte at jeg skulle komme til forlaget for å signere kontrakt.
Da begynte jeg å bli bekymret. Jeg hadde ikke fortalt verken Arve eller Anne-Kristin at jeg satt i rullestol. Hva ville de si når de fikk se meg? Ja da – jeg vet at det er en syk, syk tanke. Men jeg tenker syke tanker hele tiden. Og i mitt forskrudde hode, så tenkte jeg faktisk at rullestolen skulle ha noe å si.
Jeg gruet meg som faen.
Så slo en annen tanke meg: Hva om det er trapper på dette forlaget? Skal vi da henge på parkeringsplassen? Jeg mannet meg opp og ringte Anne-Kristin dagen før vi hadde avtalt at jeg skulle komme inn.
«Du,» sa jeg forsiktig, «jeg bare lurte på … atte … eh … er det noen trapper på forlaget?»
Det ble stille et øyeblikk. Så sa hun:
«Ja, det er noen trinn. Iallfall den inngangen jeg benytter meg av. Men det kan godt hende at det er en annen vei inn i bygget. Hvordan det?»
«Eh … Nei, du skjønner … Eh … Jeg er litt gæren i hofta.»
«Å ja. La oss møtes på Pascal på Aker Brygge i stedet, da.»
Verre var det ikke. Verken Arve eller Anne-Kristin svimte av da de så meg. Kontrakt ble signert, og førsteopplaget skulle være på 3000 bøker. Tre tusen bøker!
Så kom angsten. For jeg merket at Juritzen forlag var noe helt annet enn hva jeg hadde vært på tidligere. De skulle satse. De kom til å svi av haugevis av penger for å løfte frem boka og gjøre den synlig. Jeg ble fysisk dårlig av tanken. Tenk om det blir fiasko? Tenk om ingen vil like det? Da det nærmet seg utgivelse begynte nervene for alvor å jobbe. Jeg angret skikkelig. Dette kunne ikke gå bra. Jeg ringte Anne-Kristin en sen onsdag kveld. På denne tiden kjente jeg henne ikke i det hele tatt, og det var sent. Tror klokka hadde passert elleve. Men jeg klarte ikke la være.
«Det er greit for meg hvis dere vil trekke dere fra kontrakten. Jeg kan få overført forskuddet tilbake. Det er helt greit.»
«Hva snakker du om?»
«Det er kjedelig å brenne inne med tre tusen bøker. Det går ikke bra, det her, vet du.»
«Jan-Erik.»
«Ja?»
«Nå må du slappe av. Dette her kommer til å gå helt fint.»
«Nei, det gjør ikke det.»

 

Jeg bekymrer meg alltid. Overanalyserer alt – jeg er verre enn Egil «Drillo» Olsen. Tysteren kom. Mottakelsen var overveldende. Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad skrev en anmeldelse med overskriften: «Flytt deg, Jo Nesbø»
En anmeldelse som gjorde at resten av landets anmelderkorps ble nysgjerrige. Et par måneder etter utgivelse fikk jeg beskjed om at jeg var én av ti nominerte til årets Bokhandlerpris. Tom Egeland og Gunnar Staalesen var to av de andre nominerte forfatterne. Jeg visste at jeg ikke kom til å vinne den. Jeg hadde ingenting å stille opp med mot giganter som Tom Egeland og Gunnar Staalesen. Men jeg syntes det var veldig stas at jeg var nominert med etablerte bestselgerforfattere. Prisen skulle deles ut 1. desember, og jeg så frem imot å være med på prisutdelingen.
Jeg fikk telefonen en tirsdag formiddag mens jeg satt og spiste på en kafé i Fredrikstad sentrum. Det ringte en dame fra Bokhandlerforeningen. Hun ønsket å invitere meg til Oslo 1. desember.
«Ja,» svarte jeg. «Jeg hadde jo tenkt meg dit.»
«Ja, for det er du som vil få prisen.»
«Nei,» svarte jeg, «jeg er nominert.»
«Det er du som vil få prisen,» gjentok hun. «Vi vil bare forsikre oss om at du kan komme.»
Det var mye støy rundt meg, og jeg hadde kjeften full av mat. Hva var det hun nettopp sa?
«Alle som er nominert skal vel inn?» spurte jeg.
«Nei. Kun vinneren.»
«Å.»

2010. Daværende kulturminister Anniken Huitfeldt overrakte Bokhandlerprisen. (Foto: Geir Carlsson.)

2010. Daværende kulturminister Anniken Huitfeldt overrakte Bokhandlerprisen. (Foto: Geir Carlsson.)

Alt dette var helt nytt for meg, og det tok lang tid før jeg forsto hvor stort det var å bli tildelt Bokhandlerprisen. Jeg ble fulltidsforfatter over natta.

Jeg er så takknemlig og glad for at Anne-Kristin hadde mer troa på Anton Brekke enn jeg, og at Arve våget å satse hardt på en fullstendig ukjent forfatter.

I dag har Tysteren solgt mer enn 150 000 eksemplarer, og totalt har Anton Brekke-bøkene solgt 350 000 i Norge. Bøkene er også utgitt i Danmark, Tyskland, Nederland, og fra 2017 står Sverige og Finland for tur.